Ja, da sitter jeg på toget fra Hamburg til Berlin. Men gjett hva som har skjedd. Jeg skulle ikke ha nevt Italia-fadesen, for det kan som kjent gå troll i ord... Et par timer inn i Tyskland skulle jeg nemlig sende en sms, men var det noe dekning på mobilen min, tror dere? Nope. Det har seg jo sånn at jeg har kontantkort i Danmark, og det fungerer tydligvis ikke i utlandet. Det burde jeg jo selvfølgelig ha tenkt på, men siden det er mange år siden kontantkortetsbegrensninger var høyt oppe på min bekymringsliste, hadde ikke tanken krysset meg. Hadde den det, kunne jeg jo bare ha tatt med meg mitt norske simkort. Men, nei, da er jeg i utlandet uten mobil, igjen... Heldigvis har jeg denne gangen tilgang på viktige telefonnumre, og transit i Hamburg var likevel ikke så dumt. Fikk ringt Guro, sånn at jeg i alle fall har navnet på hostellet og en kafedate med dem rett opp i gata. Kan likevel ikke skjønne hvordan det går an å være så korttenkt. Problemet er at det er når man er som mest sliten og sårbar at man gjør slike tabber. Som endel av dere har fått med dere er dette semesteret veldig krevende. Overlappende oppgaver og et svært så aktivt sosialt liv, med påfølgende lite søvn, gjør at jeg har mange ut av meg sjæl opplevelser og lignenede. Føler mentalt at jeg er på en berg-og-dalbane, og noen ganger har det vært ganskt tøft, spesielt den siste tiden. Men det er heller ikke det at jeg ikke har det bra. Det er bare det at det rett og slett blir for mye for et stakkars hode. Skolen og det sosiale livet og alt er veldig bra, men likevel føles det hele ganske overveldende til tider. Det henger sikkert sammen med at jeg snart fyller 25 år, er nysingel og snart ferdig utdannet (vil gjerne studere mer, men det kan jeg ikke ta meg råd til, tror jeg).
I alle fall er RAM-et fullt, noe som fører med seg ting som mobil-episoden, og det som skjedde tidligere i dag: Hanne hadde lånt min sovepose, som jeg tenkte jeg burde ha med meg. Så vi avtaler å treffes på kafé før jeg drar, slik at jeg kan får den. Vi møtes, drikker deilige jordbær og banan smoothies, og koser oss til jeg må på toget. Et par timer på vei kommer jeg plutselig på at jeg ikke fikk soveposen. Hadde ikke tenkt på det i det hele tatt, og det hadde ikke Hanne heller, for hun hadde den ikke med seg på kafé engang. Heldogvis ingen big deal, og på sett og vis er det en trøst at det ikke bare er jeg som er pling i bollen. Det sier i alle fall noe om at de ytre omstendighetene er skyld i endel av "tom-sinnet". Det enste man kan gjøre er å le, og prøve å bruke ferien til å firgjøre litt diskplass.
Nesten ni timer på tog alene er en god begynnelse. Og det er godt å kunne skrive ned litt. Kanskje skriver man det litt ut av hodet også. Vil gjerne høre det om det er andre enn meg som på ulike måter er inne i en slags livskrise nå. Er det noe som heter 25-års-krisa? Trodde ikke den skulle komme før ved rundede 30, jeg. Men kanskje er det flere? Men det er feil å kalle det krise, egentlig. For det er bare det at jeg vil så veldig mye, og det er litt vanskelig å få til alt på en gang. Og finne ut hva man vil aller mest. Det det lett kan ende opp med, eller i alle fall det jeg frykter at det kan ende opp med, når man har for mange mål, er at man ikke klarer å sette noen av dem ut i livet. Derfor er jeg fornøyd med at jeg kommer meg til Berlin nå. Bestemte meg for det for lenge siden, men kjøpte først billett i går. Har ikke returbillett, heller, for den saks skyld, så kanskje jeg blir i Berlin lenger enn planlagt??? Det går nok bra.
En større utfordirg er hva jeg skal gjøre til høsten. Har tenkt litt på å reise i latinamerika. Synne skal på språkskole, og det hadde vært gøy å kombinert et besøk med et par måneder med spansk og bilder og skriving og sol og ja... Men i det siste har jeg også fått mer og mer lyst til å bli i Danmark lenger. Og da er det Køben som lokker. Men hva skal jeg gjøre der? Det er ikke lett å få jobb der, og i alle fall ikke en jobb som er innbringende nok til at man kan klare å betale det det koster å bo i byen. Evt har jeg tenkt på å ta et halvår/år med foto på Fata Morgana, en privat skole i Køben. Kjenner endel som har gått der, og det skal være veldig bra. Blir blant annet svært så vant til å posere nakne for hverandre, så det kan jo sikkert komme godt med... Men igjen var det disse penga. Visste dere forresten at danskene får studiestætte og ikke studieLÅN?? De får ikke så masse, men til gjengjeld trenger de ikke å betale tilbake noenting av inntil sju års studiestøtte. Trodde vi hadde verdens beste ordning, jeg, men der tok jeg visst feil. Utrolig i grunn, at ikke vi skal klare å tilby studenter det samme... Det er noe for Universitas å skrive om det. Får vurdere å finne en danske å gifte meg med, hvis det blir sånn at jeg blir her for å gå mer på skole. Skulle ha tenkt på det mye før, så kunne jeg ha sluppet unna den kvarte millonen jeg skylder staten.
Tyskland så langt. Kioskdamer som ikke kan engelsk. Meg selv som blir veldig perpleks av å ikke kunne noe annet enn "takk" på det språket de snakker i landet og bruker litt tid på å skjønne at jeg faktisk bare må snakke engelsk. Tyske jenter ved siden av meg som lukter som bagladys (det med luktende tyskere trodde jeg var en myte). Fine tog. Rødmussete menn som hoster opp nyrene sine på kaffebar. Kioskdamer som ikke har vekslepenger og derfor gir meg - ikke for mye - men for lite penger igjen. Telefonautomater som ikke gir igjen noe veksel.
Med andre ord, ikke mye ennå. Fra her kan det forhåpentlig bare gå oppover. Bitte!
Selvportrett fra Klittmøller, landsbyen vi bor i.
Cortney og Andres (hans rommate) kom på besøk sammen med Theas rommate Christina. Her blåser den lettfryste italieneren Andres nesten bort sammen med Hanne. Han var vår fantastiske fotograf da vi kastet av oss klærne. viktig å ha bevis!
