Ventetid

Gardermoen søndag morgen. Endelig kom snøen. For sent til at jeg fikk brukt mine savnede ski, men det er norsk vinter. Slik jeg husker den. Men kanskje ikke helt sånn. 5000 husstander strømløse i Agder-fylkene. Julestemning. På nyåret.

Ventetid. Tidlig ute. Og muligens forsinkelser. Jeg pleier å tenke at jeg liker litt jetset. Når man når flyet akkurat i tide. Når alt koordinerer og man kan komme seg fra a til å på akkurat tilmålt tid, på det minste minimum. Jeg pleier å si det fordi jeg alltid er sent ute. Og som regel rekker det jeg skal. I siste liten. Stresset, men glad for å ha klart det. Uten ventetid.

Men nå har jeg ventetid. Og nyter det. Selvfølgelig nyter jeg det. Det er søndag. Alt som venter i København er søndag. Lukkede butikker og mer ventetid. Frirom. Det er det det er når man er fanget mellom a og å uten å kunne gjøre noe for at det skal gå raskere. Gate nummer 47 er ikke åpnet ennå. Tidlig ute. Forsinkelser. To benker ovenfor meg sitter en rødhåret jente med en elgitar. Og øver. Helt stille. Nesten helt stille. Jeg har lyst til å be henne øve høyere. Det høres fint ut. Litt vridd bluesaktig. Lurer på hva hun skal. Kanskje hun skal til København hun også. Holde konsert. Prøvespille for et band. Eller kanskje hun bor der hun også? På vei hjem fra juleferie benytter hun ventetiden til å øve litt. Nå pakker hun ned gitaren. For sent å spørre om hun vil øve litt høyere. Så blir jeg litt skuffet over at jeg er så feig. Det er 6. januar, og det kunne vært en god dag å begynne på nyttårsforsettet. Det eneste. Å være tøff. ...Ikke feig.

”To go”-kaffe til å sitte ned med. SAS flyet utenfor vinduet snør snart ned. 55 minutter til departure time. Planlagt avgangstid. Matpakke. Hjemmebakt foccacia fra i går og ost som ikke har blitt ordentlig svett ennå. Bakkemannskapene har dekket til flymotoren med en rød presenning foran. For at det ikke skal ise. Gate 47. DY955 til København. ”New time”. Hva skal det bety?

Jeg har aldri lagt merke til så mange merkelige kjøretøy før. Lurer på hvem som sitter og finner på alle de forskjellige merkelige farkostene. Mer ventetid. Ny avgangstid. 12.00. Forsinkelse grunnet sent innkommet fly. Mon tro det er dårlig vær i København også. Det skal ikke snø i København. Danskene er ikke utrustet til å klare det så godt. Med andre ord blir det kaos. Heldigvis er kaos på dansk bedre enn kaos på norsk. Det takler danskene bedre enn oss. De er nærmere Tyskland når det kommer til organiseringskultur.

Egentlig burde jeg brukt ventetiden til noe fornuftig. Som å booke hostel i Beijing. Det er det som skjer når ventetiden blir for lang. Da blir den ikke lenger fritid. Plutselig er den ikke lenger inneklemt tid som bare er din, men tid som kan måles og skrives inn i programmet. ”10.15 til 12.00: Kina-research i avgangshallen på Gardermoen.” Jeg har med en reisehåndbok jeg kan lese i. Og jeg vet de har den andre jeg skal kjøpe i bokhandelen. Men det går ikke. Det er ventetid. Og tid til dårlig samvittighet og rastløshet. Og litt ergrelse over at man ikke heller kunne sittet hjemme. Som om man hadde klart å gjort mer research søndag morgen hos mamma og pappa på Årvoll? Nei, det er ventetid. Med god samvittighet. Tid til å filosofere. Fantasere om hvor jenta med gitaren skal hen. Til å drikke mer kaffe. Til å følge med på toåringer som vet å bruke ventetid til leketid. Det er det jeg også vil gjøre!