31 January 2008
14 January 2008
Beijing part 2
I’m Home! Sitting in the common room at The Red Lantern House No 3 – have just had a bowl of amazing dumplings with spring onions and herbs – offered me by the family who runs the hotel. Around a big table a group of seven men and one woman smoke, talk and feed etch other. Among them is also William, my host, the musician. I’m home. After two days I actually look foreward to getting back to the hotel. Not to take a hot shower (the bathroom is icecold), not to linger on my bed (the room is good, but also cold, and I have begun to speek to myself when I’m alone already). I’m exited to get into the warm atmosphere of the Li-family. Scott (the teen) is half sleeping on the sofa next to me, and William’s wife picks her teeth with a toothstick.
Finally I’m getting defrosted. Wearing my new woollen trousers, sold me by Beijings two smartest sellers. I went into this old fashion womans clotes store to see if I could get hold of a woollen cardigan. The store was packed with pink dressed women and just a few customers. Naturally my wallet was up for trouble. First I sort of had to buy a cardigan. Fair enough, I was asking for one. But after successfully communicating that I was freezing (by the not so smart looking language of body) they wanted to sell me these woollen trousers. They actually looked kind of smart, but they were on the prizy side. I asked if I could try them on, since one size did not look like my size, but aperantly the store had no fittingroom. When one of the dames was about to write the check, I told them I had to think about it. But suddenly there was an opportunity for me to try them on anyway. I was guided into a door hidden in the wall and helped out of my jeans and into the wool. They did fit, but as I tried to take them off, I was told to take my jeans on top of them. No protest accepted. After that the pink, smiling lady escorted me – and my now two bills – to the counter. After all I am warm now. and the whole business was worth every penny in a good laughter. To be so effectively fooled is just splendid. At least when I’m sort of happy with the result!
Now the party are getting into a mighty good mood over here. I better order a pot of thé, or maybe a glass of what they are drinking... And here is what happenes when you shoot Chinese tourists in the Tiananmen Square – they “give you your picture” too.
Finally I’m getting defrosted. Wearing my new woollen trousers, sold me by Beijings two smartest sellers. I went into this old fashion womans clotes store to see if I could get hold of a woollen cardigan. The store was packed with pink dressed women and just a few customers. Naturally my wallet was up for trouble. First I sort of had to buy a cardigan. Fair enough, I was asking for one. But after successfully communicating that I was freezing (by the not so smart looking language of body) they wanted to sell me these woollen trousers. They actually looked kind of smart, but they were on the prizy side. I asked if I could try them on, since one size did not look like my size, but aperantly the store had no fittingroom. When one of the dames was about to write the check, I told them I had to think about it. But suddenly there was an opportunity for me to try them on anyway. I was guided into a door hidden in the wall and helped out of my jeans and into the wool. They did fit, but as I tried to take them off, I was told to take my jeans on top of them. No protest accepted. After that the pink, smiling lady escorted me – and my now two bills – to the counter. After all I am warm now. and the whole business was worth every penny in a good laughter. To be so effectively fooled is just splendid. At least when I’m sort of happy with the result!
Now the party are getting into a mighty good mood over here. I better order a pot of thé, or maybe a glass of what they are drinking... And here is what happenes when you shoot Chinese tourists in the Tiananmen Square – they “give you your picture” too.
Beijing part 1
Kinesiske nødskrik
TV'n på. Alltid på?
Et kjærlighetsdrama.
Kalde hender. Røde lykter.
Urolig mage.
Sulten,
men kan ikke spise. Julepynt
i januar.
Nelliker og nerver.
Desperat krangel.
Grønnsaker med ris.
Jetlag og hjemmehygge.
Oppgjørets time.
Dovendyr i fortfilm. Ørner
i neonfarger. Jakt
i stopmotion.
Prodigy.
EMO. Jasmin te. SMS
hjemmfra. Fra tryggheten.
Paying the bill. 20 kroner.
Full mage. Tre kopper
te. Vann til å vare.
Ilninger i fingrene.
Krig. Japanerne er fienden.
To strenger. William vil spille for meg. Totalt emo nå. Den klagende tonen treffer midt i hjertenerven. Den unge gutten i sofaen slutter å klimpre på gitaren. En tykk mann kommer inn og setter seg i sofaen. Synger litt. Så overtar jenta ved pc-skjermen. Nervetrådene i fingrene er ved å ta fyr.
To strenger. Tusen toner. All tid i verden. Årtuseners historie. Gammel kone med whiskeyrøst. Julepynten virvler i trekken.
TV'n på. Alltid på?
Et kjærlighetsdrama.
Kalde hender. Røde lykter.
Urolig mage.
Sulten,
men kan ikke spise. Julepynt
i januar.
Nelliker og nerver.
Desperat krangel.
Grønnsaker med ris.
Jetlag og hjemmehygge.
Oppgjørets time.
Dovendyr i fortfilm. Ørner
i neonfarger. Jakt
i stopmotion.
Prodigy.
EMO. Jasmin te. SMS
hjemmfra. Fra tryggheten.
Paying the bill. 20 kroner.
Full mage. Tre kopper
te. Vann til å vare.
Ilninger i fingrene.
Krig. Japanerne er fienden.
To strenger. William vil spille for meg. Totalt emo nå. Den klagende tonen treffer midt i hjertenerven. Den unge gutten i sofaen slutter å klimpre på gitaren. En tykk mann kommer inn og setter seg i sofaen. Synger litt. Så overtar jenta ved pc-skjermen. Nervetrådene i fingrene er ved å ta fyr.
To strenger. Tusen toner. All tid i verden. Årtuseners historie. Gammel kone med whiskeyrøst. Julepynten virvler i trekken.
Fata-vernisage
I've been byting Hanne's Christmas-collage a bit. You have to take it as a compliment, Hanne! Some pics just look better in a collage...
Anyway: last Thursday we had a big opening of our exibition on Lauritz Kunsthal. This is a summary...
Anyway: last Thursday we had a big opening of our exibition on Lauritz Kunsthal. This is a summary...
06 January 2008
Ventetid
Gardermoen søndag morgen. Endelig kom snøen. For sent til at jeg fikk brukt mine savnede ski, men det er norsk vinter. Slik jeg husker den. Men kanskje ikke helt sånn. 5000 husstander strømløse i Agder-fylkene. Julestemning. På nyåret.
Ventetid. Tidlig ute. Og muligens forsinkelser. Jeg pleier å tenke at jeg liker litt jetset. Når man når flyet akkurat i tide. Når alt koordinerer og man kan komme seg fra a til å på akkurat tilmålt tid, på det minste minimum. Jeg pleier å si det fordi jeg alltid er sent ute. Og som regel rekker det jeg skal. I siste liten. Stresset, men glad for å ha klart det. Uten ventetid.
Men nå har jeg ventetid. Og nyter det. Selvfølgelig nyter jeg det. Det er søndag. Alt som venter i København er søndag. Lukkede butikker og mer ventetid. Frirom. Det er det det er når man er fanget mellom a og å uten å kunne gjøre noe for at det skal gå raskere. Gate nummer 47 er ikke åpnet ennå. Tidlig ute. Forsinkelser. To benker ovenfor meg sitter en rødhåret jente med en elgitar. Og øver. Helt stille. Nesten helt stille. Jeg har lyst til å be henne øve høyere. Det høres fint ut. Litt vridd bluesaktig. Lurer på hva hun skal. Kanskje hun skal til København hun også. Holde konsert. Prøvespille for et band. Eller kanskje hun bor der hun også? På vei hjem fra juleferie benytter hun ventetiden til å øve litt. Nå pakker hun ned gitaren. For sent å spørre om hun vil øve litt høyere. Så blir jeg litt skuffet over at jeg er så feig. Det er 6. januar, og det kunne vært en god dag å begynne på nyttårsforsettet. Det eneste. Å være tøff. ...Ikke feig.
”To go”-kaffe til å sitte ned med. SAS flyet utenfor vinduet snør snart ned. 55 minutter til departure time. Planlagt avgangstid. Matpakke. Hjemmebakt foccacia fra i går og ost som ikke har blitt ordentlig svett ennå. Bakkemannskapene har dekket til flymotoren med en rød presenning foran. For at det ikke skal ise. Gate 47. DY955 til København. ”New time”. Hva skal det bety?
Jeg har aldri lagt merke til så mange merkelige kjøretøy før. Lurer på hvem som sitter og finner på alle de forskjellige merkelige farkostene. Mer ventetid. Ny avgangstid. 12.00. Forsinkelse grunnet sent innkommet fly. Mon tro det er dårlig vær i København også. Det skal ikke snø i København. Danskene er ikke utrustet til å klare det så godt. Med andre ord blir det kaos. Heldigvis er kaos på dansk bedre enn kaos på norsk. Det takler danskene bedre enn oss. De er nærmere Tyskland når det kommer til organiseringskultur.
Egentlig burde jeg brukt ventetiden til noe fornuftig. Som å booke hostel i Beijing. Det er det som skjer når ventetiden blir for lang. Da blir den ikke lenger fritid. Plutselig er den ikke lenger inneklemt tid som bare er din, men tid som kan måles og skrives inn i programmet. ”10.15 til 12.00: Kina-research i avgangshallen på Gardermoen.” Jeg har med en reisehåndbok jeg kan lese i. Og jeg vet de har den andre jeg skal kjøpe i bokhandelen. Men det går ikke. Det er ventetid. Og tid til dårlig samvittighet og rastløshet. Og litt ergrelse over at man ikke heller kunne sittet hjemme. Som om man hadde klart å gjort mer research søndag morgen hos mamma og pappa på Årvoll? Nei, det er ventetid. Med god samvittighet. Tid til å filosofere. Fantasere om hvor jenta med gitaren skal hen. Til å drikke mer kaffe. Til å følge med på toåringer som vet å bruke ventetid til leketid. Det er det jeg også vil gjøre!
Ventetid. Tidlig ute. Og muligens forsinkelser. Jeg pleier å tenke at jeg liker litt jetset. Når man når flyet akkurat i tide. Når alt koordinerer og man kan komme seg fra a til å på akkurat tilmålt tid, på det minste minimum. Jeg pleier å si det fordi jeg alltid er sent ute. Og som regel rekker det jeg skal. I siste liten. Stresset, men glad for å ha klart det. Uten ventetid.
Men nå har jeg ventetid. Og nyter det. Selvfølgelig nyter jeg det. Det er søndag. Alt som venter i København er søndag. Lukkede butikker og mer ventetid. Frirom. Det er det det er når man er fanget mellom a og å uten å kunne gjøre noe for at det skal gå raskere. Gate nummer 47 er ikke åpnet ennå. Tidlig ute. Forsinkelser. To benker ovenfor meg sitter en rødhåret jente med en elgitar. Og øver. Helt stille. Nesten helt stille. Jeg har lyst til å be henne øve høyere. Det høres fint ut. Litt vridd bluesaktig. Lurer på hva hun skal. Kanskje hun skal til København hun også. Holde konsert. Prøvespille for et band. Eller kanskje hun bor der hun også? På vei hjem fra juleferie benytter hun ventetiden til å øve litt. Nå pakker hun ned gitaren. For sent å spørre om hun vil øve litt høyere. Så blir jeg litt skuffet over at jeg er så feig. Det er 6. januar, og det kunne vært en god dag å begynne på nyttårsforsettet. Det eneste. Å være tøff. ...Ikke feig.
”To go”-kaffe til å sitte ned med. SAS flyet utenfor vinduet snør snart ned. 55 minutter til departure time. Planlagt avgangstid. Matpakke. Hjemmebakt foccacia fra i går og ost som ikke har blitt ordentlig svett ennå. Bakkemannskapene har dekket til flymotoren med en rød presenning foran. For at det ikke skal ise. Gate 47. DY955 til København. ”New time”. Hva skal det bety?
Jeg har aldri lagt merke til så mange merkelige kjøretøy før. Lurer på hvem som sitter og finner på alle de forskjellige merkelige farkostene. Mer ventetid. Ny avgangstid. 12.00. Forsinkelse grunnet sent innkommet fly. Mon tro det er dårlig vær i København også. Det skal ikke snø i København. Danskene er ikke utrustet til å klare det så godt. Med andre ord blir det kaos. Heldigvis er kaos på dansk bedre enn kaos på norsk. Det takler danskene bedre enn oss. De er nærmere Tyskland når det kommer til organiseringskultur.
Egentlig burde jeg brukt ventetiden til noe fornuftig. Som å booke hostel i Beijing. Det er det som skjer når ventetiden blir for lang. Da blir den ikke lenger fritid. Plutselig er den ikke lenger inneklemt tid som bare er din, men tid som kan måles og skrives inn i programmet. ”10.15 til 12.00: Kina-research i avgangshallen på Gardermoen.” Jeg har med en reisehåndbok jeg kan lese i. Og jeg vet de har den andre jeg skal kjøpe i bokhandelen. Men det går ikke. Det er ventetid. Og tid til dårlig samvittighet og rastløshet. Og litt ergrelse over at man ikke heller kunne sittet hjemme. Som om man hadde klart å gjort mer research søndag morgen hos mamma og pappa på Årvoll? Nei, det er ventetid. Med god samvittighet. Tid til å filosofere. Fantasere om hvor jenta med gitaren skal hen. Til å drikke mer kaffe. Til å følge med på toåringer som vet å bruke ventetid til leketid. Det er det jeg også vil gjøre!
Subscribe to:
Posts (Atom)
